Tough love på morsdagen

Morsrollen er en hard nøtt å knekke. Vi skal jobbe dobbelt, vi skal orke alt, og samtidig er vi så utrolig flinke til å snakke mye om alt vi gjør, og hvor slitsomt det er. Vi skal være uendelig takknemlige for at vi får være mødre, samtidig som vi skal himle med øynene over hvor håpløs familien vår er, og mestre kunsten å vite når man skal himle og når man skal være takknemlig, og helst få til å himle med kjærlighet.

Jeg kan ikke komme på noen andre områder i livet man skal synes er så strevsomt, og samtidig sette så stor pris på og være så takknemlig for.
Men gjør vi ikke ting veldig komplisert for oss selv?
Må det være så slitsomt?

Dette dobbeltarbeidet som kvinner gjør, for eksempel. Definert som en større andel av husarbeid og omsorg for barn, i tillegg til full stilling i arbeidslivet. De fleste kvinner jeg kjenner, har fullt ansvar og/eller full kontroll over alt som har med hus og hjem. Det høres veldig slitsomt ut! Det er krevende å skulle organisere, delegere og deretter passe på at ting blir gjort på den måten man selv ville gjort. For ikke å snakke om å gjøre det selv på riktig måte etter at noen andre har gjort oppgaven, og man har rost opp i skyene noe man egentlig ikke syntes holdt mål. En leder i arbeidslivet som skulle detaljstyre sine ansatte på den måten, ville blitt utslitt veldig raskt.

Jeg snakker ofte med utslitte kvinner som ikke har en god hverdag, og jeg har selv blitt stadig mer bevisst på hvordan jeg selv vil ha det, og hva som må til for å få til en balanse.

Hvis du også vil slutte å føle at hverdagen er et slit, så er her noen grep som kanskje kan gjøre din hverdag bedre.
Miks og match etter behov:

1. Ta på egen maske før du hjelper andre. Det vil si: pass på at du selv har det bra. Gjør ting som lader batteriene dine. Få nok søvn. Beveg kroppen på den måten du synes er gøy. Gå en tur. Les en bok. Ta deg et bad. Treff en venninne. Spis det som gjør at du føler deg bra, på ordentlig.
Gjør ting som fører til at du føler deg bra, selv om det går utover ting du «burde» gjort, så lenge resultatet ikke er sykdom/skade/død.

2. Definer «godt nok», og godta at godt nok er godt nok.

3. Unngå bruk av modale hjelpeverb. Burde, skulle, ville, måtte, disse du pugget i tysktimen. Enten gjør du det, eller så gjør du det ikke. Ikke bruk tid og krefter på å tenke på det som skulle ha vært, det du burde ha gjort, og det du føler at du må. Les punkt 2 igjen.

4. Ha et bevisst forhold til hvilke oppgaver som gjøres i huset, og hvem som gjør hva. Hvis du synes at du har altfor mye å gjøre, se punkt 1-3. «Må» du gjøre det? Har du gjort punkt 1 først? Er det noe du misliker sterkt å gjøre? Må det gjøres av deg? Må det gjøres i det hele tatt? Hva er det verste som kan skje hvis det ikke blir gjort? Kan noen andre gjøre det? Si til familien at du har lyst til at dere fordeler oppgavene på en mer rettferdig måte, sett opp en liste sammen, og så kan dere bli enige om hvem som gjør hva. Og ikke minst; bli enige om hvordan oppgavene skal gjøres. Her kan du ikke kreve å ha fasit på gjennomføring. Hvis du vil at andre skal gjøre mer, så må du godta at ting blir gjort av andre. På andres måter. Les punkt 2 igjen.

5. Det er ikke slik at oppgaver ingen vil gjøre skal gjøres av mamma. Du har ikke noe ansvar utover det andre voksne i familien har. Hvis det er noe du ikke vil gjøre, så er det ditt ansvar å ta det opp med den andre voksne, på en rolig og ordentlig måte, og så må dere bli enige om hvem som gjør hva og eventuelt hvordan. Se punkt 2.
Skal oppgaven gjøres i det hele tatt? Skal man betale noen for det? Skal man dele på det? Velger du å ta på deg en slags offerrolle fordi du ser disse tingene som ingen andre ser eller gjør, så er det ditt ansvar å komme deg ut av den rollen. Om du vil. Det er ingen andre som har gjort deg til offer.

6. Er du oppgitt over at resten av familien ikke ser rotet, eller ikke gjør ting på den måten som du ville gjort? Har du gjort punkt 1-4? Hvis oppgavene er fordelt til noen andre, så syng den sangen fra Frost for deg selv: Let it go, let it go. Hvis det virkelig ikke er bra nok gjort, hva er det verste som kan skje? Er resultatet potensielt sykdom/skade/død så er det kanskje på tide med et familieråd, og en ny gjennomgang av oppgaver. Hvis det verste som skjer er at klærne blir lagt i en annen skuff enn du pleier, da må du tenke deg om. Let it go.

7. Hvis du tenker at det ville vært enklere/ bedre om du gjorde alt, vær så god. Sikkert helt greit for resten av familien. Men da har du valgt det selv. Da antar jeg at det er i tråd med punktene over.

8. Ikke forvent at andre skal se alt du har gjort. Hvis det er viktig for deg at det blir sett og kommentert, må du sannsynligvis be om det. I fredstid. Og minne om det jevnlig. I fredstid. Men sjansen for at det skjer spontant er nok veldig liten, hvis du ikke allerede har en familie som kommenterer slikt, og i så tilfelle har du vel allerede fått høre det. Har du behov for likes på husarbeid, er sannsynligvis sosiale medier mer effektivt. Og så er jeg fristet til å slenge på en «er det så nøye…?»

9. Gjør det du kan for å gjøre alt det som «må» gjøres til noe gøy. Sett på favorittmusikken og dans rundt mens du vasker gulvet (min personlige favoritt), legg sammen klær mens du ser på favorittserier, ring en venninne mens du smører matpakker til neste dag. Hvis du ikke har overskudd til å gjøre det gøy, så se igjennom de andre punktene igjen.

10. Hvis dette ikke funker, og det fremdeles er et slit, så snakk med noen om det. Ikke bare sånn «livet er et slit, og sånn må det bare være»-prat. Skikkelig. En «jeg har det ikke bra»-prat. Og hvis noen kommer til deg og sier at de ikke har det bra, så hør etter. Ikke bare svar med «livet er et slit, og sånn må det være»-prat.


Jaja, god morsdag da!

(innlegget er en redigert versjon av et facebook-innlegg jeg skrev på morsdagen i 2022)