Ikke tenk positivt!

Du vet når du står der foran speilet før du skal gå ut, og så føler du deg ikke bra nok, og tenker at alle andre er så mye penere, kulere, smartere enn deg? Og så prøver du å si til deg selv at du er bra nok som du er, men innerst inne så klarer du ikke helt å hverken føle det eller tro på det? Så begynner du å lure på om, eller faktisk bli helt hundre prosent sikker på at, det er noe galt med deg siden du ikke klarer å tro på det du prøver å overbevise deg selv om?

Hva om du gjorde et lite eksperiment for deg selv.
Et skikkelig radikalt et, som røsker opp i alt du har lært til nå?

Hva om du sluttet å tenke positivt?

La meg forklare.

Se for deg at den opplevelsen av å ikke være bra nok er som om du har på et teit kostyme, en altfor trang froskedrakt som gnager i skrittet og i armhulene, og hetten er så trang at den strammer rundt hodet. Du prøver desperat å få av deg kostymet, det er ubehagelig og vondt, og du er sikker på at du ser teit ut. Hvordan er det den er festet på? Du vrir og vender deg rundt, og får øye på en borrelås. Den ene delen av borrelåsen er tanken «jeg er ikke flink nok» og den andre delen av borrelåsen er en ulmende, ekkel skamfølelse som gjør at du har lyst til å bare gjemme deg bort.

Du orker ikke ha på det trange, fæle kostymet lenger, men får ikke helt tak i borrelåsen. Tanken «jeg er ikke flink nok» farer igjennom hodet igjen. Du sier til deg selv «ja, det er jo en tanke», og plutselig så får du tak i borrelåsen og river delene fra hverandre. Kostymet sitter ikke like trangt, du beveger deg lettere og kan ta av kostymet om du vil.

Tanker og følelser kan sitte klistret sammen som en borrelås, og desto fastere de sitter sammen, desto mer sanne virker de for oss. Første skritt på veien til å ikke stole blindt på tankene og følelsene, er å kjenne igjen at de er der.
Der var den følelsen.
Eller
Der var den tanken.  

Dette er enkle ting du kan si til deg selv for å rive de to delene av borrelåsen fra hverandre, slik at du blir mindre overbevist om at det er sant. Og etterhvert så blir tanker og følelser noe som kommer og går, og som du bruker akkurat så mye energi på som du har lyst til.

Men hva er galt med å tenke positivt?

Når vi skal «tenke positivt» så prøver vi å overbevise oss selv om at vi tenker eller føler noe annet enn det vi gjør. Da starter vi en liten indre krangel med oss selv.
Her er slik det kan høres ut i mine tanker:  
-Jeg er ikke flink nok!
-Joda, det er du. Ikke vær så dum.
-Nei, men jeg mener det. Hun er flinkere, han er flinkere og alle de der borte er både flinkere, penere og kulere. Dette føles skikkelig kjipt!
-Neida, det er ikke det! Det du mener er at dette er utfordrende for deg, men det går bra. Ufordringer er fint!
-Men ikke i dag, jeg orker ikke. Jeg føler meg så dum.
-Nei, slutt å være så dum. Du er mye flinkere enn henne!
-Ja, kanskje til noe, men ikke til dette her…
-Ja, men det spiller ingen rolle. Du kan bli bedre hvis du øver.
-Men jeg tror ikke jeg klarer det i dag.
-Joda, det gjør du.

Og så videre..
Å gå inn i sånne indre diskusjoner med seg selv er slitsomt, vanskelig og vondt. Noen ganger fungerer det bra, men så har du dager der du er litt mer sårbar, og da gjør en slik indre diskusjon som ikke virker som den skal bare at du føler deg enda mer håpløs. Ikke nok med at du ikke er god nok, flink nok, pen nok eller kul nok. I tillegg så klarer du ikke noe så enkelt som å bare tenke positivt!

Det å venne seg til å tenke positivt gjør at du bruker mer tid og krefter på tankene og følelsene dine enn du egentlig trenger å gjøre. Du blir opphengt i dem. De «negative» og kjipe tankene blir farlige, forbudte og må kjempes bort. Presses bort med positivitet.

Du gjør deg selv en stor tjeneste ved å venne deg av med å bry deg så mye om tankene og følelsene dine. Bare la dem komme og gå, små og store, vonde og gode.
De er ikke farlige, de bare er der.
Og plutselig er det en annen som kommer.

Ja, det er en tanke!