En storm i et medisinglass

Vanligvis er ikke «det var ikke det du sa, men måten du sa det på» argumenter som får spalteplass i de største avisene. Men når temaet kan generere klikk og del så får det jammen plass allikevel. Som forrige helg da «legeinfluensere» ble utsatt for en slags debatt. En debatt der formatet og potensielle fallgruver belyses, uten at noen ser ut til å finne noe konkret feil med det legeinfluenserne sier. Det bare kan tenkes at de kan komme til å gjøre det.
I mine øyne er denne «debatten»  en storm i et medisinglass.

De fleste leger møter mange mennesker som med fordel kunne tatt noen grep for egen helse. Kanskje prøver man da etter beste evne å flette inn et råd på et passende sted i samtalen. Men når passer det egentlig å snakke om kosthold eller bevegelse til noen som kom inn med vondt i halsen og feber? De som har vært mottagere av slike råd vil si klart og tydelig at det ikke passer i det hele tatt. Folk vil ha råd når de har bedt om det. Ikke inn fra sidelinjen når de egentlig tenker på noe annet. Vi bør derfor ikke være overrasket eller bekymret over at folk oppsøker helseråd på nett når de har overskudd og anledning til å tenke på det.
Sånn er det for oss alle sammen. Vi vil ikke få ropt et råd etter oss på bussen. Det er mer virksomt om vi får rådet når tiden er inne for det, og vi har sett problemet selv.

Folk flest vet at det er noen ting som gir bedre helse enn andre, men de kan streve med å finne motivasjon til å ta grepene. En hyggelig og smilende lege som filmes med fargerike grønnsaker på eget kjøkken, eller gjennom en trivelig og engasjerende prat i en podcast, kan være den motivasjonen man trenger til å ta noen grep i eget liv. Det er bra at folk er opptatt av egen helse, og velger seg noen helseråd å følge. Vi skal være glade for at de følger råd til folk som i det minste har medisinsk kunnskap, og en grunnleggende forståelse av forskning og kritisk tenkning. Derfor heier jeg på mange av influenserlegene.
Noen stiller spørsmål om de opptrer i tråd med legerollen. Jeg synes at mange av dem oppfyller legerollen minst like godt som mange av oss med mer tradisjonelle legejobber.

Den moderne legekunsten sies å komme fra Hippokrates, som var lege i gamle Hellas. Fra ham har vi en ed, «legeeden», som vi lover å følge når vi blir leger. «Av og til helbrede, ofte lindre og alltid trøste», sier den.

Alltid trøste. Hva vil det si? Hvor ofte kan vi som jobber i offentlig helsevesen si at vi klarer å alltid trøste pasientene våre?
Det er ingen av administratorene i helsevesenet som teller trøst som en kvalitetsindikator. Men følger man flere av influenserlegene kan man derimot få veldig mange trøstende, gode og omsorgsfulle råd for livsmestring. Jeg vil påstå at mange av dem klarer å «alltid trøste» bedre enn de fleste leger.

Det ligger ikke i fastlegen eller sykehuslegens mandat å skulle ha samtaler med pasientene sine om detaljer i døgnrytme, treningsintensitet eller mindfulnessøvelser. Noen ganger kan man klare det, men forholdene ligger sjelden til rette. Jeg skulle ønske jeg hadde tid i min arbeidshverdag til å gi pasientene mine den kunnskapen jeg tror de kunne hatt nytte av, om hvordan meditasjon kan føre til mindre plager og lidelse, hvorfor bevegelse er så viktig, at kosthold kan gjøre at følelsene blir mindre uhåndterlige, hvordan hormoner påvirker psyken vår og hvordan vi gjennom å være bevisst på våre verdier i livet kan ta bedre valg om hva vi bruker tid på. Jeg startet min instagramkonto for å kunne dele det jeg tenker er viktig, men som ikke alltid faller innenfor det helsevesenet krever eller har tid til. Eller det mange av pasientene mine er for syke til å kunne nyttiggjøre seg av. Det tror jeg også er tilfelle for de andre legene som deler ulike råd i sosiale medier. De har noe å dele som kan være viktig for andre, men som ikke så lett passer inn i offentlig helsevesen.

«Influenserlegene» er opptatt av helhetlig medisin, der forebygging fremfor reparasjon er sentralt. Det er ganske arrogant å mistenkeliggjøre intensjon bak rådene og latterliggjøre behovet folk har for forebygging. Hvis en brøkdel av mennesker som følger helseråd i sosiale medier får bedre helse, er det ikke da verdt et forsøk? For den enkelte, for helsevesenet og for samfunnet for øvrig? All den tid rådene gir mening, så synes jeg vi skal heie på dem. Høyt og rungende. Er ikke det de deler i tråd med legeedens «ofte lindre»?

Sykemeldingsstatistikken viser oss veldig tydelig at det er mye lidelse i befolkningen. Spesielt kvinner har mye helseplager, noen av dem så plagsomme at man hverken kan jobbe eller fungere. Det betyr ikke at helsevesenet har en behandling å tilby. Heller ikke at man nødvendigvis har rettigheter hos NAV. Når det blir opptil hver enkelt kvinne å finne en løsning, hvorfor er vi så kritiske til at noen kommer med informasjon som er begrunnet i forskning? Det er jo tross alt slik at det stort sett ikke finnes ett riktig svar med to streker under når det kommer til oss mennesker. Så selv om offentlig helsevesen er gode på kur og reparasjon, og de forebyggende råd vi har kan være nyttige for de fleste, så må vi være enige i at vi har et langt stykke å gå før vi vet alt, eller forebygger det meste med de rådene vi gir.

Det er lett å tro at det som ikke passer i offentlig helsevesen automatisk er litt på kanten. Men faktum er at offentlig helsevesen har en avgrenset rolle. Det skal derfor ikke så mye til før noe er litt på kanten. Hører man eksperter innenfor et tema i USA for eksempel så vil de i mange tilfeller foreslå andre undersøkelser, i forebyggingens ånd, enn det som gjøres i Norge. Her hjemme skal man forsøke å reparere kun om det er «kostnadseffektivt». Resultatet er at mange får avslag på utredning og behandling man blir henvist til. Når man har helseplager, men får et brev fra offentlig helsevesen i posten der det står «du har ikke rett til behandling», er det ikke rart at man søker råd fra noen som alltid kan trøste, ofte lindre og kanskje noen ganger helbrede. Dugnadsånden står kanskje sterkt i Norge, men at man bare skal tåle sine plager uten å forsøke å gjøre noe med det, fordi det ikke er kostnadseffektivt for storsamfunnet er litt for mye forlangt. Er det så vanskelig å akseptere at folk gjør sitt beste for å lindre helseplager og forebygge sykdom? Hippokrates forteller oss jo at reparasjon, eller helbredelse, er noe vi skal gjøre bare av og til. Det blir vi også fortalt fra alle kanter.  Samfunnet har ikke råd til å fikse så mye som vi gjør, fortelles vi stadig. Helsevesenet må kutte kostnader, spare mer og stramme inn. Men folk har jo ikke mindre helseplager av den grunn. Vi kan ikke bestemme at befolkningen skal være friskere.
Hvorfor da denne motstanden mot å tenke litt annerledes. Så annerledes at vi er tilbake til legekunstens far, Hippokrates? Og helt i tråd med krav om å tenke annerledes rundt reparasjon.

En annen klok mann som bør peke oss i riktig retning i helsevesenet er filosofen Søren Kierkegaard. «Hvis det i sannhet skal lykkes å føre et menneske hen til et bestemt sted, må man først passe på å finne ham der hvor han er og begynne der», sa han i sin tid. Vel, det er ingen som vet hvor et menneske er til enhver tid bedre enn mennesket selv. Klarer vi å huske på det? I følge Kierkegaards sitat er forutsetningen for å hjelpe noen til å ta gode valg for egen helse at man vet hva pasienten har forstått, hva vedkommende synes er viktig, mulig eller hva som er plagsomt, vondt og vanskelig. Hvis ikke vi har fått klarhet i disse tingene, så er vi faktisk ikke til hjelp, samme hvor mye vi har pugget og lest. Mange pasienter kan fortelle at de ikke har blitt forstått eller hørt i møte med oss i helsevesenet. Vi har behov for å fortelle om retningslinjer og anbefalinger, og klarer ikke alltid å få med oss at pasienten vår forsøker å si at det ikke fungerer av en eller annen grunn. Men retningslinjer og anbefalinger til tross, så er verden sjelden svart-hvitt. Klarer vi å være ydmyke nok til å innrømme at vi ikke vet alt, selv om vi har legefrakken på og har retningslinjer å forholde oss til? Fanger vi opp hvilke begrensninger retningslinjene våre har?

Det burde ikke være tabu å snakke om at kunnskapen vår har begrensninger. Folk flest klarer å forholde seg til nyanser. Det skaper trygghet at man kan reflektere rundt hva man vet og hva man ikke vet, enten man er influenserlege eller i offentlig helsevesen. For min del har jeg gjort mange store og små feil som lege. Noen gremmes jeg fremdeles av å tenke på. Andre ganger har jeg valgt å beklage til pasienten. Jeg har gitt råd eller behandling i beste mening, trodd at jeg har hatt all kunnskap jeg trengte tilgjengelig, og trodd at jeg skjønte hva som var lurt. Likevel viste det seg å bli feil. Først og fremst fordi jeg ikke har skjønt hva pasienten prøver å fortelle meg, eller hva jeg ikke har forstått. For hver pasient jeg snakker med, og hver ny retningslinje jeg leser, blir jeg hakket mer ydmyk for hva jeg ikke vet. Det er en kunst å balansere hva man har lært og hva man ikke vet. I mange tilfeller hjelper «influenserlegene» meg til å tenke klokere rundt fagkunnskapen jeg har, og hjelper meg til å innhente mer kunnskap, og mer engasjement, som kommer både meg og pasientene mine til gode. Jeg tror vi med fordel kan bli flinkere til å spille på lag med kolleger, enten de er i sosiale medier eller rundt i Helse-Norge.
Jeg pleier å spørre mine pasienter hva de har funnet ut når de googler symptomene sine, hvilke tanker de gjør seg om det de har lest, om de følger influensere for helsetips, hvem de følger og hva de håper at tipsene skal hjelpe mot. Det gir stort sett en veldig fin samtale om både helseplagene og rådene som finnes.

Ingen av oss vet alt, men sammen kan vi kanskje bli litt klokere.

For øvrig sa også Hippokrates
«La mat være din medisin, og medisin være din mat»

«Å gå er menneskets beste medisin»

og

«Forebygging er bedre enn kur»

En skikkelig influenserlege der, altså.